25 - Om perfeksjonisme, nysgjerrighet, og det å tørre og spørre
Heisann! Denne uka var det flere ting jeg blei gira av, så da føles det bare riktig å dele det med deg. Selv om det blir litt hulter til bulter, men du slår meg som en person som tåler det.
Om det å få ting gjort
Truls Henrik tipsa meg nylig om en youtube-kanal som heter No Boilerplate. Hvor det er ganske så korte, men skikkelig konkrete og gjennomtenkte videoer. Han har blant annet snakka om noe som heter "The cult of done". Som er 13 prinsipper, skrivi av Bre Pettis og Kio Stark, som løfter fram det å få ting gjort, i stedet for å streve etter perfeksjon.
Som designer vil jeg utvilsomt se på meg sjøl som en perfeksjonist, eller iallefall en som har vært i en slags perfeksjonist-rehab de siste ti årene. Av de 13 prinsippene var det fire stykker som virkelig traff meg:
Accept that everything is a draft. It helps to get it done.
The point of being done is not to finish but to get other things done.
Laugh at perfection. It’s boring and keeps you from being done.
Done is the engine of more.
Det som er ekstra gøy er at manifestoet i sin helhet blei skrivi på 20 minutter, bare fordi det var det de hadde tilgjengelig, der de satt i senga, en morgen i 2009.
To ting jeg er nysgjerrig på
Logseq
"Lågg-siiik", som det uttales, er et program som ligner på Obsidian på mange måter, men som kanskje i enda større grad er fokusert på å dumpe ned tanker, kjapt og enkelt, og heller organisere det i etterkant. For å være enda mer teknisk så er det en "block-based outliner", som er bygd rundt det å skrive punktlister framfor lengre tekster som deles opp i avsnitt (som Obsidian blant annet er mer fokusert rundt).
Siden Logseq bare er basert på tekstfiler som ligger på dataen din, på samme måte som Obsidian, så kan jeg se de samme notatene på begge steder. Om jeg gjør endringer i den ene appen blir det også synlig i den andre, nettopp fordi jeg fremdeles redigerer den samme fila. Det er kult!
Når jeg tar notater på jobb så er det som oftest i punktlister. For det trenger ikke være sammenhengende. Det er bare snakk om enkeltstående ting jeg trenger å huske, som er knytta til et spesifikt tema eller prosjekt, og som gjerne leder til en oppgave jeg må gjøre i etterkant. Samtidig som det er relevant å vite hvem jeg snakka med, og når.
Anbefaler å hoppe halvveis ut i den filmen her for å forstå hvordan det kan brukes. Takk til Glenn for tipset ✌️
Kagi
"Å Google" er jo synonymt med å søke etter noe. Men siden du ikke betaler for søketjenesten så får du blant annet sponsa søkeresultater, hvor selskaper betaler Google for å vises framfor andre lignende selskaper.
Men.. hva om du heller hadde betalt for søketjenesten? I stedet for å betale med oppmerksomheten din. Vel, Kagi er et alternativ som lar deg "...search with a peace of mind, knowing the results are always shown with your best interest in mind." Det syns jeg er interessant. Spesielt når du også kan:
Stemme opp/ned de søkeresultatene du vil ha mer av (som f. eks å stemme Aftenposten opp, og VG ned), så vil det også gjenspeiles i søkeresultatene du får framover
Få et "kjapt svar" som utdyper søket ditt, som i praksis er en oppsummering av resultatene (servert av kunstig intelligens)
Og bare slippe de sponsa linkene fra Google
Takk til Erlend som har dytta den her opp i ansiktet mitt mer enn én gang 😄
Han sa forresten noe interessant rundt det om å betale for søketjenesten. For hvis du bruker mye strøm så forventer du jo også å få en høyere strømregning. Når du da har mange søk i løpet en måned så gir det også mening å betale mer, ikke sant? For du betaler faktisk en månedlig sum for antall søk du har. Som antakeligvis er et fremmed konsept for de fleste av vårs. Om du holder deg under 100 søk så er det gratis, men om du vil ha 300 søk koster det opp 5 dollar i måneden, og 10 dollar i måneden hvis du vil ha en ubegrensa mengde.
Bare for å sette bruken i et slags perspektiv så ligger jeg på 78 søk nå etter 5 dager. Sånn sett kan det virke som at jeg er rimelig ivrig på søket, så det er nok sammenlignbart med Erlend, som har betalt for ubegrensa bruk det siste halvåret. Han har et gjennomsnitt på 730 søk i måneden. En venn av vårs derimot som har vært i pappaperm (og ikke hatt altfor mye tid til internettets ville veier i det siste) snitta på 297 søk i måneden.
Om det å tørre og spørre
Denne uka hørte jeg noen si noe sånt som "mange gode opplevelser kan komme av at du bare spør om noe. Om du ikke spør derimot så kommer det ikke til å skje." Og det fikk meg til å tenke. For den eneste måten du kan påvirke en situasjon er jo ved å prøve å få noe til å skje på egenhånd. Det kan såklart gjelde så mangt, men bare for å trekke det ned til noe konkret så tenkte jeg på den rare DualUp-skjermen som jeg snakka om i det forrige nyhetsbrevet. Den skulle jeg gjerne testa. Og det beste hadde egentlig vært hvis jeg ikke trengte å kjøpe den, men bare kunne prøve den en stund.
I et øyeblikk av inspirasjon og overraskende få hemninger sendte jeg derfor en mail til LG – selskapet som lager den skjermen – og spørte om de var interessert i et samarbeid.
Skal sies at jeg hadde fått vite at det var sannsynligvis noen fra Sverige som kom til å se mailen min, etter jeg hadde chatta med noen på kundeservice, derav den svenske hilsinga. Uansett!
Nøyaktig hva det samarbeidet skulle gå ut på var jeg ikke så nøye på. Det kan vi finne ut av seinere, tenkte jeg. Nå har jeg riktignok ikke fått noe svar i løpet av den uka som har gått, og når jeg tenker meg om så tror ikke jeg kommer til å få det heller. Det har derimot gitt meg mer mot til å tørre og prøve.
For som jeg nevnte tidligere – hvis du ikke spør så kommer det iallefall ikke til å skje. Ingen kommer til å gi meg en skjerm uten at jeg gjør det tydelig at jeg har lyst til å prøve den. Samtidig må jeg kunne si noe om hva jeg kan gjøre i retur, for at det skal være verdt byttehandelen. Akkurat det gjorde jeg ikke i denne omgangen riktignok, selv om jeg innså rett før jeg sendte eposten at det hadde vært en proff ting å gjøre. Som leder meg inn på en digresjon som jeg gjerne skulle hatt din mening på.
Influencer-livet
For når jeg åpner opp for samarbeid med selskaper så vil jeg være tydelig på hva jeg vil, og hva jeg ikke vil tilby. I tilfellet med LG f. eks så kunne jeg sagt i bytte mot å få, eller å låne skjermen, så skal jeg lage f. Eks tre nyhetsbrev, som går ut til mine 16 trofaste lesere. Nei, jeg tror ikke det er sånn jeg vil bruke nyhetsbrevet nødvendigvis. Det føltes ikke riktig å skrive det en gang.
Nyhetsbrevet er jo egentlig ikke noe jeg har lyst til å tjene penger på. Det viktigste for meg er at det er et slags fristed hvor jeg kan utforske tanker som jeg ikke ville tatt meg tid til ellers. I tillegg til at det skaper en fast skrivevane. Samtidig så har jeg skrivi et ukentlig nyhetsbrev i snart et år nå, hvor jeg virkelig går i dybden på noen temaer. Den tilnærminga, kombinert med en jevnlig frekvens og forutsigbarhet, har en viss verdi. Og hvis jeg kan dykke enda dypere ned i en tankebane ved å bruke det som et salgsargument til selskaper som selger ting eller tjenester jeg har lyst til å teste ut, så syns jeg det høres greit ut.
Men hva tenker du egentlig? Får du avsmak med en gang jeg snakker om det "influencer-livet"? Eller gir det mening, så lenge jeg holder meg til prinsippene mine?