Vær hilset!

Denne gangen skal jeg prøve meg på en sjelden øvelse: Jeg skal fatte meg i nesten uhørt korthet!
Saken er rett og slett denne: Det kom meg for øret at det var for dårlig at «Vi» ble utgitt uten noen form for markering, uten relaseparty, lanseringfest, uten stortrommer og i det hele tatt. Det var søstera mi som gjorde meg oppmerksom på det, det skal jeg bare ha sagt.
 
Og joda. Hun har jo litt rett også.



Den danske forfatteren og regissøren Hella Joof sa en gang (vel, hun skrev en hel bok, men her oppsummerer jeg den ekstremt) at når man opplever noe gøy/bra/verdifullt, når man kommer i havn etter å ha strevet ute på et eller annet hav (i overført betydning, vel å merke), når man har nådd en milepæl av en eller annen art, ja – da skylder man seg selv å gjøre to ting: Putte glitter på, og sette dette man har oppnådd på sin mentale peishylle.

Feire sine små seire, antar jeg.

Det strider litt mot min gode mann Kolbein Falkeids «Private huskeregel», der han går rimelig langt og sier:
 
Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggen i tankene
og forgylle dem med lengselen din.
 
Jeg er ærlig talt ikke sikker på at dette dreier seg om det samme. Det er ikke å hvile på laurbærene det er snakk om, men å markere at man har snudd en stein på sin ferd. Slik tenker jeg meg det.

(Jo takk, du, jeg er veldig godt klar over at jeg er i ferd med å forbryte meg mot den uhørte kortheten jeg proklamerte i starten.)




 
Uansett: Det blir slippfest for «Vi»! I Oslo! Det går av stabelen allerede neste lørdag – altså 10. juni. Stedet: Rekvisittarkivet, courtesy of min eminente kusine Stine Raastad.




Adresse: Magnus’ gate 4. Oslo. For de av dere som synes det er jobbete å tråkke seg inn i Google Maps, herved:




Kveldens program er ikke hundre prosent spikret. Jeg er i ferd med å overtale noen slik at alt fokus ikke havner på mitt bord, for å si det slik. Noe ligger klart: Det blir opplesning(er), det blir noe å leske strupen og trimme jekslene med, og først og fremst noen timers hyggelig samvær med en gjeng mennesker du ikke har møtt før, men som av en eller annen grunn har funnet det for godt å nappe en lørdagskveld i juni ut av kalenderen for å feire – på et vis – utgivelsen av en av undertegnede skrevet samling fortellinger. Du er med andre ord en viktig ingrediens for at det blir en minnerik kveld.
 
Jeg håper du kommer! Og du, jeg er mer nervøs enn deg. Så bare senk skuldrene og sving innom. Ta med deg en venn, hvis du har lyst. En siste ting: Det er ingen som forventer at du har lest boka. Minst av alle jeg. Jeg tar med meg noen eksemplarer å rable ned underskriften min i og selge, sånn for en god ordens skyld.
Selveste nyhetsbrevet kommer tilbake med mer litterært/kulturelt innhold om ikke skrekkelig lenge.
 
La meg gjenta meg selv: Jeg håper vi sees neste lørdag! Ja, det var 10. juni, altså.