November 3, 2024

Antifascisme: hva nå?

Jeg skriver dette et par dager før valget i USA, der Trump seiler opp til å bli valgt igjen og med et klart og tydelig fascistisk program.

Vi trenger desperat antifascisme nå. Spørsmålet er hvordan?

Jeg skriver dette et par dager før valget i USA, der Trump seiler opp til å bli valgt igjen og med et klart og tydelig fascistisk program. Som del av den militante antifascistiske bevegelsen så lurer jeg på hva vi skal gjøre nå. Uansett om han president eller ikke så står vi foran den største fascistiske bølgen i min levetid.
Det er for enkelt å si at “strategien vår feilet”, det handler sjelden bare om strategi.

Men vi taper, og kommer til å tape mer i tiden framover. Fascismen er på frammarsj på et nivå vi ikke har sett siden 1930-tallet. Forskjellen er at det ikke finnes noen tydelig sosialistisk bevegelse som kjemper i mot. Den sosialistiske bevegelsen er svak og splittet, uten klar makt i noe land. Dette gjør at strategiene fra 30-tallet ikke direkte kan overføres til i dag.

Sosialdemokratene på 30-tallet og idag

Hovedvekten av sosialismen på 30-tallet i Vest-Europa var i de sosialdemokratiske partiene, som den gangen fortsatt var delvis revolusjonære selvom de hadde brutt med Sovjetunionen. Dette finnes ikke lenger, selvom partiene og noen av institusjonene finnes fortsatt.

Opprinnelig vant de reformistiske sosialdemokratene fram som en bred allianse av arbeiderklasse og den delen av middelklassen som var knyttet til staten. Det som på 1800-tallet var embetsmennene, men som nå er byråkratene og statsansatte arbeidere (som i helsevesenet, lærer osv) er hovedvekten bak Arbeiderpartiet og andre sosialdemokratiske partier. En stor del arbeidere er fortsatt lojale mot prosjektet, men makten i partiene har forskjøvet seg til de statsansatte. Det er deres interesser, og deres verdivurderinger, som bestemmer hva partiene gjør.
Derfor framstår disse partiene nå først og fremst som en slags sosialliberal styringssosialisme. Arbeiderpartiet sier selv at de er et “styringsparti”, de ser på seg selv som de naturlig skal ha makten og det springer naturlig nok ut av en posisjon hvor de nettopp er partiet for de som “er staten”.

Det er også derfor de står uten noe tydelig politisk prosjekt for en vei ut av dagens krise. De skal bare styre, som om de var de gamle gubbene i borettslagsstyret som vil gjøre ting på “den riktige måten” som de alltid har gjort ting på. Mangelen på politisk prosjekt gjør at de ikke er en reell motkraft mot høyresiden. De er villig til å inngå kompromisser hele tiden, og er ofte lite annet enn et politisk kompromiss i seg selv.

Resten av venstresiden er som den alltid har vært, en slags løs allianse av urban arbeiderklasse og en velvillig middelklasse. Vi er opptatt av miljøvern, feminisme, solidaritet, menneskerettigheter, velferdsstat og andre ting som er bra, og vi ser at det er det økonomiske systemet som skaper problemene.
Noen ganger er vi mest i allianse med de liberale som er opptatt av de samme “gode” sakene, men som ikke vil snakke om systemet, andre ganger mer med den opprørske urbane arbeiderklassen og andre ganger igjen med den statsbærende styringsideologien. De fleste er høyt utdannede, eller hvertfall godt beleste, og opptatt av ideer og store tanker.

Så i motsetning til for 100 år siden så er det ikke den store trusselen om revolusjon som gjør at ytre høyre mobiliserer. Det er den litt vage og ubestemmelige makten til “woke” som er fiendebildet. Det er skrevet mye om hvordan de tenker, spørsmålet er mer hvordan vi bekjemper dem.

Ha rett eller få rett

Hovedproblemet for militante antifascister har vært motviljen fra resten av våre tidvis allierte til å snakke om makt. De fleste på venstresiden har et liberalt syn på samfunnet, og de tror på det liberale demokratiet. Det innebærer også at de tror på at man kan vinne fram med gode argumenter og ved appellere til sannhet eller medmenneskelighet. Og i møtet med liberale, konservative og sosialdemokrater så funker det til dels. Det funker ikke mot fascister. De driter i alt det der. For hver troende fascist i partiene som nå nærmer seg makten så er det ti skurker som ser på fascismen som en måte å få personlig fordeler på. De er skurker som får rett ved å ta seg til rette. De fleste av dem stjeler hvis de kan, de ljuger konstant og forventer at andre gjør det samme. Ser man på hva ytre høyre-politikere rundt om i verden gjør så er det løgn, overgrep og korrupsjon hele veien. Trump er bare toppen av isfjellet.

I møtet med dette så blir den liberale strategien naiv. Som Sartre påpekte i 1944 så trenger ikke fascismen å forholde seg til rasjonalitet. De ler av den. Når antirasister tror det holder å “avsløre” rasistene og fascistene så går man i denne fella. Å påpeke at noen er rasist eller fascist avslører ingenting. De trenger egentlig ikke å skjule det. De kan derimot lage masse teater ut av diskusjonen om “det er ikke greitt å si noenting lenger” og lignende metadebatter. De vinner på å forkludre debatten, å undergrave troen på fornuftige argumenter troen på sannhet eller medmenneskelighet.

Sylvi Listhaugs begrep “godhetstyranni” handler om akkurat dette. For Listhaug ser det ikke som en kamp mellom godt og ondt, men mellom oss og dem. Nå “dem”, altså vi, bruker det “gode” som argument så er det i hennes øyne ikke fordi vi tror på det “gode”, men fordi vi bruker det som argument for å vinne over henne. For når hun og resten av ytre høyre påkaller det “gode” så er det for å vinne, ikke fordi de tror på det.

Putins propaganda om at ukrainerne er nazister, eller tilsvarende at alle Israels kritikere er antisemitter, er relativt åpenbare eksempler på viljen til å påkalle det “gode” for å vinne. Ved å la sannhet og medmenneskelighet bli relativt så gjenstår bare at makt er rett.

Så vi kan ikke vinne over fascistene bare ved å ha rett. Vi må vinne fordi vi har rett. Å påpeke rasisme og fascisme kan være nyttig, og så lenge det var en slags motvilje mot rasisme og fascisme så fungerte det litt å si ifra om at noen var rasist og fascist. Men det fungerer ikke lenger. Når vi påpeker menneskeforakten i det sider bare bekrefter vi bare at det er “oss og dem”, og da kan de like gjerne være fascister helt åpent. Det er dit det går nå.

Nye strategier

Det gjør også at strategiene våre må endres. Den militante antifascismen basert på å hindre fascismens framvekst fungerer ikke lenger, fordi nå har den vokst fram.
Antifascistiske strategier som vi har fungert siden 70-tallet, med å kartlegge og avsløre nazistene, er ikke lenger en strategi når ytre høyre ikke trenger å skjule seg. Trollene sprekker ikke i sola, ikke engang trollfabrikkene forsvinner lenger når de blir avslørt.

Hovedstrategien for militante antifascister, som har gått ut på å hindre ytre høyre i å organisere seg, blir også stadig vanskeligere. Vi klarer fortsatt å stoppe nazikonserter og innimellom å samle folk til demonstrere mot åpne rasister. Men de organiserer seg på nettet. De har godt finansierte nettsider og sosiale medie-prosjekter.
I tillegg bruker de demokratiske institusjoner og organer som skjold. Det er skrevet mye om hvordan “ytringsfrihet” har blitt et skjold for ytre høyre, der de strategisk bruker begrepet for å unngå kritikk. Liberalistene, også de på venstresiden, tror på sutringen om “kanselleringskultur” og “scenenekt”, og innser ikke at det er helt nødvendige grep for å faktisk demme opp for de som ljuger og bedrar.

Ytre høyre organiserer seg også under dekke av legitime partier, som Norgesdemokratene, der de det er mye vanskeligere å nekte dem plass og tilgang til å organisere seg. Ødelegger noen en Norgesdemokratene-stand så er det et “angrep på demokratiet”. At de ikke nøler et øyeblikk med å gjøre det samme er irrelevant. Fordømmelsen av “politisk vold” når Trump ble skutt viser hvor rotete dette blir, for Trump prøvde å begå statskupp med vold. Likevel så skal vi altså fordømme “politisk vold”. Men det er bare vi som gjør det.

Det er gode grunner til å ikke skyte folk, selv når de er fascistiske ledere, men vi kan ikke tro på en sivilisert debatt der de har de samme grensene. Vi må være forberedet på å forsvare oss. Antifascisme er selvforsvar er et gammelt slagord, men det er dessverre mer sant enn på lenge.

Folkefront

Jonas Bals ønsker seg en ny folkefronts-strategi, der en bred venstreside, sammen med “det anstendige høyre” (han nevner flere Høyrefolk som historiske eksempler) og de liberale, går sammen mot fascismen. Det er vanskelig å se for seg at det går an å vinne mot dagens fascisme på noe annet vis en slik bred front. Det er derimot desto vanskeligere å bygge den.

Hvem som er for og mot fascismen er ikke alltid like lett å si. De store demonstrasjonene i Tyskland mot AfD nektet å forholde seg til Israel-spørsmålet, selvom det er åpenbart at Netanyahu har mye mer til felles med AfD enn med antirasister. På motsatt side finner vi “anti-imperialister” som støtter Russland og Iran i kampen mot USA og Israel. Disse fornekter og underslår folkemord som ikke passer inn i analysen deres, som i Sudan eller Etiopia.

Slik ender opp med å måtte velge mellom former for fascisme, istedenfor å faktisk slåss for demokrati. Hvis man må velge mellom USA/Israel eller Russland/Iran så har vi tapt før vi har begynt. Det er tildels der vi er idag, spesielt rundt spørsmål som Ukraina og Israel, der noen velger klart side fordi de mener fascistene på den andre siden er verre.

Her vil en konsekvent antifascisme sette menneskeverd først. For ytre høyre, enten det er Putin, Trump, Netanyau, Erdogan, Orban, Khamenei eller Meloni er enige om at vi er fienden deres. De vil ikke ha feminisme, de vil ikke ha rettigheter for homofile, de vil ikke transseksuelle, de vil ikke ha demokrati. Vi som står for det er deres fiender. Antifascister som har alliert seg med fascister kommer til å bli skutt i ryggen før eller siden. Og om vi blir en stor nok trussel så går de sammen med tidligere fiender for å knuse oss.

Antifascismen må være konsekvent i sitt forsvar for hva vi er for! Når vi ikke er det, gir vi de som mener “makt er rett” nok et argument. Ett barn må være like mye verdt uansett hvem som dreper det.

Men vi kan ikke bygge bevegelser som er kompromissløse. De blir bare små og ubetydelige. Det blir ikke en folkefront. De indre splittelsene i en slik folkefront vil være store, og for alle involverte så vil de være taktiske og strategiske allianser, ikke noen “enhetsfront”. Det konsekvente må være at vi er allierte, og ikke inngår allianser med fascistene.

Samtidig så må vi bygge alliansen. At antifascisme er selvforsvar står som den sterkeste pillaren i en slik allianse. For da er det plass til militansen som er nødvendig. Kanskje er det viktigere framover å være nettopp det forsvaret, de som står arm i arm og sammen stanser de som angriper oss. Enten det er i en streik eller på en demonstrasjon. Enten det er når noen blir utsatt for hets eller når noen hever stemmer i det offentlige og får motbør fra både kommentarfelt og meningseliten med betalte spalter i avisene. Vi må forsvare også de vi ikke er helt enige med, men som kan være på vår side.

Håp mot kollaps

Et annet poeng for Jonas er at å bygge et bra samfunn er i seg selv antifascisme. Han mener vi trenger å ha måter å fange opp de som ellers ville blitt fanget opp av fascismen. Det er vanskelig å være uenig i, men jeg tror ikke det er nok. For det tar tid, og verden, økologisk sett, holder på å kollapse. Det er en viktig del av grunnen til at fascismen vokser nå.

En annen kamerat, langt mer radikal enn Jonas, nemlig Tadzio Müller, snakker om “klimantifa”. Med det mener han en bevegelse som både kjemper for måter å overleve klimakollapsen på og mot fascismen. For fascistene vil ikke forholde seg til klimakollapsen, de vil late som den ikke eksisterer.

Jonas peker på store endringer i verden, som finanskrise, men også om hatet mot frihet som årsaker til fascismens vekst. Det er ikke feil, men det som virkelig appellerer er at fascismen lar deg ignorere det som er galt i verden. Det er de andres skyld, det er ikke noen rett og galt, bare oss mot dem. At det ikke finnes noen sannhet er lett å tro på når sannheten egentlig er grusom.

Sannheten er at hele verden holder på å kollapse fordi vi fortsetter å bruke opp naturressursene i verden i et forrykkende tempo. Sannheten er at det liberale demokratiet er et tynt ferniss på en verdensorden bygd på kolonisering gjennom århundrer. Sannheten er at nasjonene som vi har lært at vi tilhører og skal være stolte av, de er bygd på undertrykking og lite å være stolte av. Sannheten er at vi har kjønnshierarkier i samfunnet som er usunne og undertrykkende. Vi kan forholde oss til den sannheten, men det er ikke så lett. For det er en grusom sannhet, og det innebærer at vi har et slags ansvar for det grusomme.

Denne sannheten er det som er “woke” i fascismens øyne, og derfor er “woke” fascismens fiende. Og den tunge appellen for å bli fascist er at du kan lukke øynene for det. Du kan være stolt av nasjonen, du kan være stolt av å være heterofil mann, stolt av å være hvit og du kan være stolt av å være rik.

Mot denne løgnen er sannheten en dårlig fortelling. Å fange opp de som faller utenfor er ikke nok, for de som virkelig elsker denne fortellingen er de som er i midten. Det er Elon Musk, det er pappaguttene på Oslo Vest, og egentlig alle som oppfatter snakket om “hvite heterofile cismenn” og #metoo som en trussel mot seg selv.

Vi trenger en vei ut av uføret som vi kan slåss for. Vi må ha mer enn “gode løsninger”, for det er ingen gode løsninger akkurat nå. Heller enn “gode løsninger” trengs det håp, og en kraft bak håpet. Kraften består også av “gode løsninger” her og nå, men de peke fram mot noe mer enn “god styring”. Vi må ha noe å tro på heller enn løgnen som fascistene slåss for.

Hvis vi kjemper for å redde verden gjennom kollapsen, og for å rette opp uretten som verden er bygd på, så kan vi ta innover oss sannheten. Holder vi fast i håpet om at vi kan få det til, at det ligger noe bedre på den andre siden av kampen, så kan vi skape brede allianser. Igjen frister det å avslutte med Nordahl Grieg:

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må - men:
øk det og styrk det!